My life is a joke!

For cirka 2 år siden var jeg lei. Lei av folk som overhodet ikke kjente meg, men som likevel følte det som sin plikt å dømme meg og sette meg i en bås. Jeg begynte  etterhvert å grue meg til å møte nye folk, for jeg viste at i løpet av ti fattige sekunder hadde de allerede laget seg ett bilde inni hodet sitt om hvem og hva jeg var. Og det kun på grunnlag av hvordan jeg hilste, hva jeg hadde på meg og hvordan jeg…Ja, vi rekker vel ikke mer på de få sekundene. Jeg syntes det var så deprimerende at folk ikke kunne lære både meg og andre å kjenne før de ga seg opp en mening om en. Det hjalp ikke akkurat noe på at jeg var midt i den verste vinterdepresjonen og følte meg som null.

Etterhvert som ukene og tankene fikk ben å gå på, bestemte jeg meg for en ting. Nemlig det å være den jenta som ikke skulle dømme og baksnakke. Jeg ville være hun som folk kunne komme til uten å være redd for en moralsk pekefinger eller et stygt dømmende blikk tilbake.

Verden er full av overfladiske, baksnakkende og dømmende mennesker. Det betyr ikke at jeg trenger å være et av dem.

Jeg vet ikke om jeg har lykkes, men jeg prøver.

weheartit