My life is a joke!

For cirka 2 år siden var jeg lei. Lei av folk som overhodet ikke kjente meg, men som likevel følte det som sin plikt å dømme meg og sette meg i en bås. Jeg begynte  etterhvert å grue meg til å møte nye folk, for jeg viste at i løpet av ti fattige sekunder hadde de allerede laget seg ett bilde inni hodet sitt om hvem og hva jeg var. Og det kun på grunnlag av hvordan jeg hilste, hva jeg hadde på meg og hvordan jeg…Ja, vi rekker vel ikke mer på de få sekundene. Jeg syntes det var så deprimerende at folk ikke kunne lære både meg og andre å kjenne før de ga seg opp en mening om en. Det hjalp ikke akkurat noe på at jeg var midt i den verste vinterdepresjonen og følte meg som null.

Etterhvert som ukene og tankene fikk ben å gå på, bestemte jeg meg for en ting. Nemlig det å være den jenta som ikke skulle dømme og baksnakke. Jeg ville være hun som folk kunne komme til uten å være redd for en moralsk pekefinger eller et stygt dømmende blikk tilbake.

Verden er full av overfladiske, baksnakkende og dømmende mennesker. Det betyr ikke at jeg trenger å være et av dem.

Jeg vet ikke om jeg har lykkes, men jeg prøver.

weheartit

Tittelen på dette innlegget, “Make your own happiness”, er noe jeg prøver å leve etter. For det stemmer jo i teorien. Det er kun du som vet hva som gjør deg glad og lykkelig. Og det er kun du som kan gjøre noe med det. Selvfølgelig kan også andre være med på å forårsake din lykke, men det er kun med din vilje det er mulig. Du lar dem gjøre deg lykkelig. OK, dette ble litt cheesy, men det stanser det ikke fra å være sant.  Så ja, skap din egen lykke, folkens! Lev i nuet.

Btw. skal jeg noen gang ta tatovering, blir det disse fire fine ordene på nakken min.

Jeg setter meg i senga, åpner Pcen for deretter  å stirre på tastaturet. Hva skal jeg skrive? Har så lyst til være litt poetisk, skrive et dikt. Men jeg får det ikke til. Jeg prøver og mislykkes flere ganger. Finner ikke noe som rimer eller som passer sammen med de få ordene fingertuppene mine allerede har formet. Jeg løfter blikket mitt opp fra tastaturet og bare stirrer på ingen ting. Det er litt deilig. Jeg tenker ikke, hjernen min er helt tom. Jeg bare stirrer. Hjernen min har tatt seg en velfortjent pause. For et lite øyeblikk glemmer jeg alt. Jeg er bare en jente som sitter i senga si. Det blir nok ikke noe dikt denne gangen heller, det visste jeg allerede før jeg satte meg i senga.

Noen ganger er jeg bare så lei av alt. Og alle. Det trenger ikke å være noen depresjon eller noe annet inne i bildet, jeg bare er lei liksom.

Jeg tenker og lurer ofte på når livet mitt skal begynne, men det er vel teknisk sett i gang, og det har det snart vært  i 20 år. Vil jeg få noe gjort og begynne på det såkalte livet, må jeg begynne å gjøre noe mer enn å sitte på face og twitter i sofaen, liksom.

Hvem og hvor er Eva om 1o år, egentlig? Klarer dere å se for dere hvor jeg er, for jeg har ikke peiling. Det friker meg ut.

Jeg er den jenta som egentlig bare vil finne Mannen med stor M, kjøpe en fiiinfin villa og hund og barn. SÅ kjedelig er jeg.

Jeg er så usikker på alt for tiden. Jeg setter spørsmålstegn ved alt som jeg holder på med, og spesielt ved studiet jeg har begynt på…

Dette er er utrolig klisjè, men jeg er faktisk alt og ingenting uten vennene mine. Det er dem som har formet meg og hjulpet meg på veg til den jeg er i dag. Jeg sa det var klisjè- finn deg en bøtte å spy i.