My life is a joke!

00:01. Nå er det nye året ett minutt gammelt. Fyrverkeriene farger den nesten svarte nyttårshimmelen i alle slags farger og fasonger. Hva skal hun gjøre nå? Ikke som i nå-nå, men som i nå- dette året. Hmm, hun vet faktisk ikke. Det eneste hun vet er at hun vil at dette året, 2012, skal bli det beste hittil. Det tenker hun hver gang, men denne gangen føler hun det ekstra sterkt. Som om det er noe i henne som vet hva som kommer til å skje, noe fantastisk. Hun håper ihvertfall at det er noe fantastisk som venter henne.

Jeg tenker for mye. På alt og over alt.

For tiden er det flere ting jeg tenker på. Det er spesielt en ting som tar opp store deler av «tenkeboksen» min…

-Hva skal jeg blir når jeg blir stor?  Sånn seriøst. Kom med forslag til hva jeg passer som, eller hva dere ser for  meg som. Jeg vet det er litt ungdomsskole, men jeg er faktisk så desperat!

Noen ganger skulle jeg ønske at foreldrene mine fortsatt var de som skulle bestemme og ta avgjørelsene for meg. I hvertfall de store, viktige og vanskelige. For jeg klarer det ikke. Ikke alene. Alt er bare lapskaus inne i hodet mitt. Hjelp.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var, jeg vet ikke helt, en annen plass enn her. Kanskje i London. Kanskje i USA. Kanskje i Nord-Norge. Eller kanskje bare til Ølen. Bare ikke her.

I det siste så har jeg vært så rastløs. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta meg til eller gjøre av all den rastløsheten min. Jeg prøver å gjemme den, men den klarer alltid å lure seg frem. Og da prver jeg å gjemme meg, men da finner den meg enda fortere.  Og det merklige er at den rastløsheten jeg har i meg ikke gjelder det å reise bort eller på ferie. Det er heller det at jeg venter på noe, men jeg vet ikke helt hva det er. Og det verste av alt er at …

-Ja, nettopp. Eller på norsk: “jeg føler jeg venter på noe som ikke kommer til å skje” eller noe sånt noe. Og det er utrolig frustrerende. Jeg tenker og tenker og tenker og TENKER. Det har til og med gått så langt at jeg sliter skikkelig med å sovne om kveldene (enten det, eller så er det bare det at døgnrytmen min ikke er helt som den skal være).

Iiik, mine problemer ass! Å nei…  Når jeg leser gjennom dette så føler jeg meg egentlig bare utrolig dum og selvsentrert, jeg mener, det er kreft, aids og krig i verden liksom. Og her bitcher jeg om min rastløshet. Jaja, jeg må da få det ut på èn måte, så får dere heller velge om dere vil bry dere med å kommentere på dette innlegget eller ikke .

En side jeg misliker sterkt ved meg selv, er at jeg aldri klarer å ta en avgjørelse. Skal, skal ikke? Den eller den? Ja eller nei? Jeg er en av de skapningene som helst skulle hatt i både pose og sekk. Grunnen til at jeg ikke klarer å bestemme meg, og da spesielt i de store sakene i livet, er at jeg er så redd for å angre eller velge feil. Dette tror jeg nok er ganske normalt, men jeg føler likevel jeg er ganske ekstrem. Jeg er og blir en tenker, og det gjør ikke akkurat avgjørelsene og valgene så mye lettere. Det ender ofte i at jeg overtenker eller at jeg tenker så mye og glemmer ut å ta en avgjørelse helt til det jeg skulle ta en avgjørelse om ligger rett foran nesen på meg å jeg må bare hoppe på toget å prøve å ikke se på de andre togvognene, i tilfelle de skulle være enda flottere  eller 1.klasse (dette skulle være en metafor).

Jeg vil ikke skrive hva jeg tenker over nå, før jeg har bestemt meg. Men det gjør meg gaaal! Jeg har det i underbevisstheten min hele tiden, og da mener jeg heeele tiden. Det ligger liksom «baki der», og popper opp skulle det være en ledig stund hvor jeg ikke bruker resten av hjernekapasiteten min til noe annet.

Plis, kom med noen trøstende ord.