My life is a joke!

Denne.

Jeg vil egentlig bare tilbake til Paris, jeg. Og da helst sammen med en fin en, som holder hånda mi mens vi går rundt i parken ved eiffeltårnet mens vi snakker om de menneskene som går forbi, deler en croissant og har det koslig sammen. Han skal selvfølgelig være en barsk nordlending. Er vel ikke for mye å be om det?

Det er noe jeg har tenkt på en stund… Eller kanskje vært mer frustrert og irritert over. For det virker som om alle de jeg henger med, og folk ellers, har minst èn ting de er skikkelig god på. Sånn som for eksempel tegne, ta bilder, fotball og lage mat. De har liksom en «passion in life». Mens jeg… jeg har ingen ting jeg er god på! Utrolig deprimerende. Ikke kan jeg tegne, med mindre det er snakk om abstrakt kunst eller krusseduller. Fotballen kan du bare glemme, med mindre hele vitsen er å få den i hodet hvert 10. minutt- da hadde jeg vært den championen. Å lage mat ser jeg bare på som en livsnødvendig ting.

Jeg tenker at det må da være noe jeg er, eller har muligheten til å være god i. Jeg hører jo hele tiden at alle mennesker har en eller annen form for nådegave eller talent. Med mindre noen snorka mens de bestemte seg for å finne opp meg. Hmrf, jeg går å legger meg!

Nevn èn ting jeg er god på, og du skal få et ønske oppfylt (enda en ting jeg ikke kan gjøre!).

Høsten har for alvor satt sine klør i både oss og naturen. Og leiligheten vår er iskald for tiden! På kveldene sitter jeg og Line med hvert vårt pledd, stearinlys og varmeovnen på fullt. Og ikke minst- hver vår gode, varme kopp med noe godt oppi. Jeg gruer meg til hver gang jeg skal ut, og når jeg først er ute er mitt største ønske å krype krype til sengs med en varm dyne over meg. Jeg har et hat/elsk forhold med høsten.