You can take everything I have
You can break everything I am
Like I’m made of glass
Like I’m made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper
Like a skyscraper
Denne sangen er så fin, og teksten er bare så… ja, så vakker. Kjenner jeg nesten blir litt rørt når jeg hører på den.
Jaaa, nå er det endelig helg! Og denne skoleuken er finished, finito, borte vekk . Denne helgen skal jeg tilbringe halvt om halvt her i Sandnes og hjemme. Pappa har bursdag i morgen, så da reiser jeg hjem på søndag og feirer han litt på etterskudd og for å spise opp alle kakerestene<3
Og jeg har forresten fått oppgavene for hjemmeeksamen i ex.phil utlevert. Derfor jeg ikke reiser hjem før på søndag, for jeg tenker jeg skal sitte hjemme å være flink pike å skrive på oppgaven. Funker bedre å gjøre skolearbeid hjemme hos m&p, for da vet jeg at jeg må gjøre det for at de ikke skal begynne å mase og bitche om skolearbeidet. Hater liksom mas, jeg.
Her er oppgaven jeg har valgt, forresten:
A. Dydsetikk og praksisfag
Aristoteles sin dydsetikk svarer på spørsmålet om hva som utgjør det gode liv for mennesket. Redegjør for hovedtrekkene Aristoteles sin dydsetikk og ta stilling til hvorvidt den kan sies å være en objektiv og universell etisk teori. Drøft deretter med utgangspunkt i pensum (Thomassen 2005, del I) det aristoteliske praksisbegrepets betydning for forståelsen av sosialt arbeid og barnevernsarbeid.
Føl dere velkommen til å komme med innspill!
Hei! I morgen skal jeg ha eksamen i sosialpedagikk fra klokken 09-12. Jeg kommer til å stryke. Å ikke gidd å komme med oppmuntrende kommentarer om at det sikkert kommer til å gå kjempebra, eller at jeg fikser dette. For det gjør jeg ikke. Hadde du vært inni hodet mitt, hadde du forstått hvorfor jeg er så negativ og sikker på stryk. Men ha en fortsatt god kveld, da 🙂
Noen ganger er musikken min bestevenn. Når jeg ikke gidder å forholde meg til noen andre enn meg selv. Når jeg bare vil bort fra alt. Når jeg føler for å isolere meg. Når jeg er så deppa at det er best for alt og alle rundt meg at jeg er i min egen verden.
Musikk er viktig (for meg). Den inspirere og vekker tanker. Den gjør meg deppa. Og glad. Den beveger meg på så utrolig mange måter, avhengig av hvilken artist/band og sjanger jeg hører på.
Gi meg musikk til jul: http://www.platekompaniet.no/onskeliste.aspx?id=c5b192d9-38e3-4531-89f7-a39a9a3d6988 -Takk.
Atm har jeg ikke noe liv. Jeg er student på heltid, og befinner meg på lesesalen nedgravd i bøker om lek, pedagogikk og diverse andre temaer. Det er litt sånn fml akkurat nå.
P.S. Kan dere være så snill å krysse alt dere har for at jeg skal stå på alle eksamenene?
TUSEN THANK YOU!
Tittelen på dette innlegget, “Make your own happiness”, er noe jeg prøver å leve etter. For det stemmer jo i teorien. Det er kun du som vet hva som gjør deg glad og lykkelig. Og det er kun du som kan gjøre noe med det. Selvfølgelig kan også andre være med på å forårsake din lykke, men det er kun med din vilje det er mulig. Du lar dem gjøre deg lykkelig. OK, dette ble litt cheesy, men det stanser det ikke fra å være sant. Så ja, skap din egen lykke, folkens! Lev i nuet.
Btw. skal jeg noen gang ta tatovering, blir det disse fire fine ordene på nakken min.
Jeg setter meg i senga, åpner Pcen for deretter å stirre på tastaturet. Hva skal jeg skrive? Har så lyst til være litt poetisk, skrive et dikt. Men jeg får det ikke til. Jeg prøver og mislykkes flere ganger. Finner ikke noe som rimer eller som passer sammen med de få ordene fingertuppene mine allerede har formet. Jeg løfter blikket mitt opp fra tastaturet og bare stirrer på ingen ting. Det er litt deilig. Jeg tenker ikke, hjernen min er helt tom. Jeg bare stirrer. Hjernen min har tatt seg en velfortjent pause. For et lite øyeblikk glemmer jeg alt. Jeg er bare en jente som sitter i senga si. Det blir nok ikke noe dikt denne gangen heller, det visste jeg allerede før jeg satte meg i senga.
Noen ganger skulle jeg ønske at foreldrene mine fortsatt var de som skulle bestemme og ta avgjørelsene for meg. I hvertfall de store, viktige og vanskelige. For jeg klarer det ikke. Ikke alene. Alt er bare lapskaus inne i hodet mitt. Hjelp.
