My life is a joke!

Det er mandag i dag. Og som om ikke det var nok så ble den første forelesningen min avlyst, som igjen betyr at jeg stod opp tidlig uten grunn. FML. Men så leste jeg en fantastisk mail, som egentlig bare redda dagen min. Ellers så har jeg tilbringt store deler av dagen min på Spotify og lasta ned diverse filmer og serier.

Se det! Mandagen ble kanskje ikke så verst allikvel.

Denne.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var, jeg vet ikke helt, en annen plass enn her. Kanskje i London. Kanskje i USA. Kanskje i Nord-Norge. Eller kanskje bare til Ølen. Bare ikke her.

I det siste så har jeg vært så rastløs. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta meg til eller gjøre av all den rastløsheten min. Jeg prøver å gjemme den, men den klarer alltid å lure seg frem. Og da prver jeg å gjemme meg, men da finner den meg enda fortere.  Og det merklige er at den rastløsheten jeg har i meg ikke gjelder det å reise bort eller på ferie. Det er heller det at jeg venter på noe, men jeg vet ikke helt hva det er. Og det verste av alt er at …

-Ja, nettopp. Eller på norsk: “jeg føler jeg venter på noe som ikke kommer til å skje” eller noe sånt noe. Og det er utrolig frustrerende. Jeg tenker og tenker og tenker og TENKER. Det har til og med gått så langt at jeg sliter skikkelig med å sovne om kveldene (enten det, eller så er det bare det at døgnrytmen min ikke er helt som den skal være).

Iiik, mine problemer ass! Å nei…  Når jeg leser gjennom dette så føler jeg meg egentlig bare utrolig dum og selvsentrert, jeg mener, det er kreft, aids og krig i verden liksom. Og her bitcher jeg om min rastløshet. Jaja, jeg må da få det ut på èn måte, så får dere heller velge om dere vil bry dere med å kommentere på dette innlegget eller ikke .

Noen ganger er jeg bare så lei av alt. Og alle. Det trenger ikke å være noen depresjon eller noe annet inne i bildet, jeg bare er lei liksom.

Jeg tenker og lurer ofte på når livet mitt skal begynne, men det er vel teknisk sett i gang, og det har det snart vært  i 20 år. Vil jeg få noe gjort og begynne på det såkalte livet, må jeg begynne å gjøre noe mer enn å sitte på face og twitter i sofaen, liksom.

Hvem og hvor er Eva om 1o år, egentlig? Klarer dere å se for dere hvor jeg er, for jeg har ikke peiling. Det friker meg ut.

Jeg er den jenta som egentlig bare vil finne Mannen med stor M, kjøpe en fiiinfin villa og hund og barn. SÅ kjedelig er jeg.

Jeg er så usikker på alt for tiden. Jeg setter spørsmålstegn ved alt som jeg holder på med, og spesielt ved studiet jeg har begynt på…

Dette er er utrolig klisjè, men jeg er faktisk alt og ingenting uten vennene mine. Det er dem som har formet meg og hjulpet meg på veg til den jeg er i dag. Jeg sa det var klisjè- finn deg en bøtte å spy i.

Jeg vil egentlig bare tilbake til Paris, jeg. Og da helst sammen med en fin en, som holder hånda mi mens vi går rundt i parken ved eiffeltårnet mens vi snakker om de menneskene som går forbi, deler en croissant og har det koslig sammen. Han skal selvfølgelig være en barsk nordlending. Er vel ikke for mye å be om det?

Kan noen av dere få, men utrolig fantastiske lesere forklare stakkars meg hvordan jeg legger ut youtube- filmer her på  isay? E’kke så god på data, skjønner’u. Jeg er heller god på andre ting, jeg (neei, egentlig ikke).

Her er et lite motivasjonsbilde av meg, for at nettopp du skal gidde å bruke de neste 3 minuttene av livet ditt på å gjøre det:

Thumbs up for you- jeg heier på deg!

Å ja.. TUSEN TAKK!!

Når du er så heldig å ha noen som er, tenker, mener, ser og liker det samme som deg. Når du ser på denne personen, og h*n tenker akkurat det samme som deg. Når dere ser på hverandre, for så å sprute ut i latter. Når du er så glad for å ha møtte denne personen, og ikke vet hva du skulle gjort uten h*n.

Maria, i love you<3

En side jeg misliker sterkt ved meg selv, er at jeg aldri klarer å ta en avgjørelse. Skal, skal ikke? Den eller den? Ja eller nei? Jeg er en av de skapningene som helst skulle hatt i både pose og sekk. Grunnen til at jeg ikke klarer å bestemme meg, og da spesielt i de store sakene i livet, er at jeg er så redd for å angre eller velge feil. Dette tror jeg nok er ganske normalt, men jeg føler likevel jeg er ganske ekstrem. Jeg er og blir en tenker, og det gjør ikke akkurat avgjørelsene og valgene så mye lettere. Det ender ofte i at jeg overtenker eller at jeg tenker så mye og glemmer ut å ta en avgjørelse helt til det jeg skulle ta en avgjørelse om ligger rett foran nesen på meg å jeg må bare hoppe på toget å prøve å ikke se på de andre togvognene, i tilfelle de skulle være enda flottere  eller 1.klasse (dette skulle være en metafor).

Jeg vil ikke skrive hva jeg tenker over nå, før jeg har bestemt meg. Men det gjør meg gaaal! Jeg har det i underbevisstheten min hele tiden, og da mener jeg heeele tiden. Det ligger liksom «baki der», og popper opp skulle det være en ledig stund hvor jeg ikke bruker resten av hjernekapasiteten min til noe annet.

Plis, kom med noen trøstende ord.

Jeg sitter inne i varmen. Ute regner og blåser det. Det svarte fleecepleddet mitt ligger som et beskyttende skjold over den sammenkrøpede kroppen min. Den ene hånda mi former seg rundt en varm kopp med kjærlighetste, jeg tar en god slurk. Høytalerene på dataen min synger Habits av Maria Mena. Jeg ser meg rundt i den tomme stuen, før jeg igjen stirrer ut i mørket gjennom vinduet. Regnet treffer rutene, og treveggene knirker som de ofte gjør i gamle hus. Jeg må egentlig på do, men jeg vil ikke slippe taket på den gode stillingen min i sofaen. Jeg prøver heller å tenke på noe annet. -Hva skal jeg gjøre i morgen? Kanskje gå en tur eller se en film. Eller  sove bort dagen, bare fordi jeg kan. Nå er det reklame på Spotify, så nå hadde det egentlig vært et ganske greit tidspunkt å gå på do på, men jeg velger å overse hintet.

Nei, nå klarer jeg ikke å holde meg mer!